Mens Jakob var nedbøyet av bekymring, påla Herren ham å reise sørover mot Betel. Tanken på dette stedet fikk ham til å minnes synet av engler og Guds vidunderlige løfrer, men også den ed han selv hadde avlagt om at Herren skulle være hans Gud. Han bestemte seg for at før hans husfolk drog til detre hellige område, skulle de kvitte seg med avguderiets pest. Derfor gav han beskjed til alle i leiren: "Ha bort de fremmede guder som finnes hos eder, og rens eder og skift klær, og la oss ra av sted og dra opp til Betel; der vil jeg bygge et alter for den Gud som bønnhørte meg den dag jeg var i fare, og som var med meg på min ferd."