Ved Betel måtte Jakob utrope sørgehøytid over Debora, Rebekkas barnepike, som hadde vært er akter medlem av hans fars familie, og hadde fulgt sin frue fra Mesoporamia til Kanaans land. Denne gamle kvinnens nærvær var et bindeledd som hadde knyttet Jakob til barndomsårene, særlig til moren som hadde elsket ham så inderlig. Deboras død vakte så stor sorg at det eiketreet hun ble gravlagt under, ble kalt "gråts-eken". Det er verd å legge merke til at minnet om hennes trofaste tjeneste, og sorgen over hennes død, er blitt foreviget i Guds ord.