Etter at Adam var skapt, ble hvert levende vesen ført bort til ham for å få navn. Han så at hver av dem hadde fått sin ledsager. Men blant dem fantes det "ingen medhjelp som var hans like". Blant alle de skapninger Gud hadde frembrakt, var det ikke en eneste som kunne være menneskets likemann. Og Gud sa: "Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like." Mennesket var ikke skapt til å leve i ensomhet. Der skulle være et sosialt vesen. Uten selskap ville den vakre natur og de frydefulle gjøremål i Eden ikke ha gitt fullkommen lykke. Ikke engang samkvem med engler ville ha tilftedsstilt menneskets lengsel etter sympati og selskap. Det Jantes ingen som var av samme naM, ingen å elske eller bli elsket av.