Ydmyket og fortvilet "falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn". De visste ikke hva de skulle gjøre for å få folket til å oppgi sin overilte plan. Kaleb og Josva forsøkte å dempe uroen. Med isrykkerrevne klær til tegn på sorg og harme løp de inn blant folket og ropte så det kunne høres gjennom all jamring og bitter tross: "Det land som vi drog igjennom for å utspeide det, er et overmåte godt land. Dersom Herren hat vel behag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honnit'.g. Sett eder bare ikke opp mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem!"