Alle kjente med seg selv at straffen var rettferdig. Folket skyndte seg bort til tabetnaklet det de med tårer og i dyp anger bekjente sin synd. Slik stod de foran inngangen til helligdommen og gråt for Guds ansikt, mens pesten fortsatte dødens gjerning, og rettens håndhevete utførte sitt grusomme oppdrag.