Lederne i Juda stamme sluttet opp om denne anmodningen. Kaleb var selv blitt utpekt til å representere denne stammen ved utskiftningen av lander. Men for at der ikke skulle se ut som om han hadde benyttet denne myndigheren til fordel for seg selv, valgte han å ra disse mennene med seg. Der han bad om, ble uten videre innvilget. Ingen var bedre skikker til å erobre denne sterke festningen enn Kaleb. "Da velsigner Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv" - "fordi han trolig holdt seg til Herren, Israels Gud". Kalebs tro var akkurat like stor nå som da han tok til motmæle mot den dårlige tapporten fra de andre speiderne. Han hadde trodd Guds løfte om at han ville gi sitt folk Kanaan til odel og eie, og hadde dermed stått helt og fullt på Guds side. Sammen med folket hadde han utholdt den lange ørkenvandringen og hadde delt skuffelser og bytder med de skyldige. Likevel klaget han ikke, men takker Gud som i sin nåde hadde bevart hans liv i ørkenen da hans brødre måtte dø.