Da forsøker vi ikke å albue oss frem på de andres bekostning til den beste plassen. Men vi føler at det stedet vi bør være, er ved Frelserens føtter. Der ser vi opp i Jesu ansikt og ber om at hans hånd må lede oss på den rette veien, og at hans stemme må si oss hvor vi skal gå. Apostelen Paulus hadde en slik erfaring: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn, Han som elsket meg og ga seg selv for meg."(Gal. 2,20)