På Jesu tid følte folkets religiøse lærere seg rike på åndelige skatter. Fariseerens bønn: "Gud, jeg takker Deg for at jeg ikke er som andre mennesker" (Luk.18,11),var et uttrykk for de følelser som rørte seg i mennesker av hans klasse og for en stor del i hele folket. Men det var også i flokken omkring Jesus noen som var klar over sin åndelige fattigdom. Da Jesu guddomsmakt ble åpenbart i miraklet med fiskefangsten, falt Peter ned for Frelserens føtter og ropte: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!" (Luk.5,8) På samme måte var det også i skaren som var samlet på fjellskråningen, noen som i hans nærhet følte at de var elendige, ynkelige, fattige, blinde og nakne. (Åp. 3,17) De lengtet etter den Guds nåde som er åpenbart til frelse. Hos dem ble det ved Jesu ord vakt et håp alt ved begynnelsen av hans tale. De så at Guds velsignelse hvilte også over dem.