Først da Jakob hjelpeløs og vanfør kastet seg i engelens armer, opplevde han seier ved tro og ble kalt en Guds fyrste. Det var da Jakob "haltet på sin hofte", at Esaus ville krigere ble stanset foran ham. Det var etter denne erfaringen den stolte Farao nedlot seg til å be om hans velsignelse. Slik ble også vår "frelses Høvding fullendt gjennom lidelser"(Hebr. 2,10), og trosheltene "ble gjort sterke etter svakhet" og "drev de fremmedes hærer på flukt".(Hebr. 11,34)