Når vi påtar oss å ordne og styre med våre egne affærer og det ansvar vi har å bære, og stoler på at vår egen visdom skal gi oss fremgang, bærer vi en byrde som Gud ikke har lagt på oss, og vi forsøker å bære den uten hans hjelp. Vi tar da på oss et ansvar som hører Gud til, og setter oss faktisk i hans sted. Da har vi all grunn til å være bekymret, og vi bør regne med farer og tap, som da nødvendigvis må komme. Men når vi virkelig tror at Gud elsker oss og bare vil det som er godt for oss, da slutter vi med å bekymre oss for fremtiden. Vi kommer til å stole på Gud som et barn stoler på gode foreldre. Da vil våre vanskeligheter og plager forsvinne, for vår vilje vil være underlagt Guds vilje.