Dersom mennesket ikke får Guds sinnelag, vil enhver anstrengelse for å rense seg selv, være verdiløs, for det er umulig å løfte et menneske opp uten ved kunnskap om Gud. Man kan ha en utvortes politur, og menneskene kan være slik fariseerne var, og som Jesus kalte ”kalkede graver,” fulle av urenhet og all slags dødningeben. Men alle sjelens skavanker er åpne for ham som dømmer rettferdig, og medmindre sannheten blir plantet inn i hjertet, kan den ikke kontrollere livet. Å rense den ytre siden av begeret vil aldri gjøre begeret rent innvendig. En bekjennelse av sannheten er god så langt den rekker, og evnen til å gi en forklaring på vår tro er anbefalelsesverdig, men dersom sannheten ikke går dypere enn det, vil sjelen aldri bli frelst. Hjertet må renses fra all moralsk urenhet. ”Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet.” 1 Krøn. 29, 17. ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” Sal. 139,23.24."