”Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Dersom det ikke var lys, ville det heller ikke være noen skygge. Mens skyggen kommer på grunn av solen, blir den ikke frembrakt av den. Det er et eller annet fremmedlegeme som kommer i mellom og frembringer skyggen. Således kommer heller ikke mørket fra Gud, men det er et resultat av et eller annet som kommer mellom sjelen og Gud. . . . Tilsidesettelse av det lys Gud bar gitt, bringer sikre resultater. Det frembringer et mørke, som blir mørkere på grunn av lyset som ble sendt. . . . Dersom et menneske trekker seg tilbake fra lyset og kjensgjerningene, og gir etter for Satans forforende kunst, drar det et vantroens dekke over seg, slik at det ikke klarer å skille lyset fra mørket. Dersom det fikk mer lys og flere beviser, ville det bare misforstå dem. Jo sterkere bevisene er, dess større vil likegyldigheten bli. Dette villede den forførte sjel til å kalle mørke for lys og sannheten for villfarelse.