”Det er en urovekkende kjensgjerning at kjærlighet til verden er i ferd med å sluke de unges omtanke. Det er avgjort at de elsker verden og de ting som er i den, og nettopp derfor finner ikke Guds kjærlighet plass i deres hjerte. De finner sin fornøyelse i verden og i verdens ting, og de er fremmede for Faderen og for Åndens dyder. Lettsindighet og moter, tom narraktighet og latter særpreger de unges liv i sin alminnelig het, og Gud blir vanæret. . . .