Idrettsmenn går med på betingelsene for trening, slik at de kan yte sitt beste. De gir ikke etter for appetitten, men under kaster seg stadig disiplin. De avstår fra mat som vil svekke eller redusere kroppens fulle ytelse. Likevel kjemper de ”som en som slår i været”. Bare den kristne er med i en virkelig veddekamp. Konkurrenter i idrettsleker kjemper for en forgjengelig krans. Foran den kristne ligger udødelighetens og uforgjengelighetens herlige krone, og i dette himmelske veddeløp er det store sjanser for alle å vinne prisen. Den som løper riktig, vil ikke komme til kort. Han må bare handle etter det lys som skinner for ham. Han må bruke og bevare sine evner etter beste forståelse. . . .