”David triumferte ofte i Gud, og likevel tenkte han meget på sin egen uverdighet og syndighet. Hans samvittighet var hverken slumrende eller død. ”Min synd,” ropte han, ”er alltid for meg.” Sal. 51, 5. Han smigret seg ikke med at synd var noe han ikke hadde noe med, og at han Ikke brydde seg om den. Når han så fordervelsens avgrunn i sitt hjerte, bad han at Gud måtte. . . rense ham fra hemmelige synder. Det er ikke trygt for oss å lukke våre øyne og forherlige samvittigheten, slik at vi ikke innser eller erkjenner var synd.” . . . Det ydmyke hjertet vil ikke nære bekjennelsen for å være under sin verdighet. Synderen vlllk_e føle den som en skam å bekjenne, dersom han på noen mate, selv l tankene, har skadet sin bror eller hindret Guds verk gjennom ham. . . Synder som ikke er bekjent, er synder som Ikke er tilgitt.