Kristus måtte bære verdens synder. Da de nå ble lagt på ham, syntes de å være tyngre enn han kunde bære. Syndeskylden var så forferdelig at han ble fristet til å tro at Gud ikke lenger elsket ham. Og når han nå følte Faderens store mishag mot synden, trengte dette rop seg over hans leper: "Min sjel er bedrøvet inntil døden." Ved siden av porten inn til hagen hadde Jesus latt disiplene bli tilbake med unntak av Peter, Jakob og Johannes, og med disse tre var han gått inn i hagen. Disse var hans ivrigste etterfølgere, og det var også dem han best kunde stole på og betro seg til. Men han kunde ikke holde ut den tanken at selv disse skulde være vitner til de lidelser han nå skulde gå igjennom. Han sa til dem: "Bli her og våk med meg!" Matt. 26, 38.