Jeg har lest om en mann som en vinterdag nesten stiv av kulde tok seg frem gjennom dype snøfonner. Han mistet kreftene nesten uten å merke det. Han holdt på å fryse i hjel og skulle til å gi opp da han hørte stønn fra en annen som også var i ferd med å omkomme i kulden. Han. syntes synd på ham og bestemte seg for å berge mannen. Han gnidde stakkarens iskalde lemmer og med en kraftanstrengelse fikk han ham på bena. Men mannen klarte ikke å holde seg oppreist, så han bar ham varsomt gjennom de skavlene han ikke hadde forestilt seg at han skulle klare alene.