Mange mennesker nærer en grunnleggende selviskhet, som henger fast ved dem som spedalskhet. De har så lenge fulgt sine egne ønsker og gitt etter for det som er fornøyelig og behagelig, at de ikke lenger føler at andre har noen krav på dem. Deres tanker, planer og innsats dreier seg om dem selv. De lever for seg selv. De gjør ikke noe godt for det godes egen skyld. Dersom de gjorde dette, ville de gå fram i godgjørenhet, inntil det ble deres glede å leve for andres beste. Denne selvopptatthet må de oppdage og overvinne, for det er en fryktelig synd i Guds øyne. De trenger å fatte mer interesse for menneskeheten. Ved å gjøre dette ville de komme nærmere Kristus og bli fylt med hans Ånd. De ville klynge seg så fast til ham at ingenting kunne skille dem fra hans kjærlighet.