«Nå kommer jeg med et merkelig spørsmål,» sa Latimer en gang. «Hvem er den flittigste biskop og prelat i England? ... Jeg ser dere spisser ører og venter på at jeg skal nevne navnet hans. Jeg skal fortelle det. Det er djevelen. … Han er aldri borte fra sitt bispedømme. ... Send bud på ham når dere finner for godt, for han er alltid hjemme, ... han har alltid hånden på plogen. ... Jeg garanterer at han aldri er ledig. ... Der hvor djevelen holder til, ... heter det: Vekk med bøkene og frem med lysestakene; bort med Bibelen og frem med rosenkransen; vekk med evangeliets lys og frem med talglysene, selv om det er høylys dag; ned med Kristi kors og opp med skjærsildens lommetyv. ... Ikke mer klær til de nakne, fattige og hjelpeløse, men billedpryd og prangende pynt til stokk og stein. Opp med menneskelige tradisjoner og vedtekter og ned med guddommelige tradisjoner og hans hellige ord. ... Gid våre prelater var like flittige til å så det gode frø som Satan er til å så klinte og ugress.»4