Nå fikk de anledning til å prøve om de var fri for frykt og stolthet, sinne og hevnlyst. Midt under salmesangen i begynnelsen av gudstjenesten, brøt en sjø inn, flerret storseilet og skyllet over dekket som om havet allerede hadde slukt oss. Mine landsmenn begynte å rope og skrike, men gruppen fra Mæhren fullførte rolig sin sang. Etterpå spurte jeg en av dem: «Var du ikke redd?»
«Nei, og det takker jeg Gud for,» svarte han.
«Men var ikke kvinnene og barna redde?»
«Nei, kvinnene og barna våre er ikke redde for å dø,» svarte han rolig.»8