Overalt hvor de kristne søkte tilflukt, ble de jaget som ville dyr. De prøvde å gjemme seg på øde steder. «De led nød, hadde det vondt og fikk hard medfart. De var for gode for denne verden. De flakket omkring i øde trakter og på fjell og holdt til i huler og grotter.»3 Tusener søkte tilflukt i katakombene. Under høydedragene utenfor Rom var det gravd lange underjordiske ganger. De mørke labyrintene strakte seg kilometervis utenfor bymuren. I disse underjordiske skjulestedene gravla de sine døde. Her fant de også et hjem når de ble mistenkt og gjort fredløse. Når livgiveren engang vekker opp dem som har stridd den gode strid, vil mang en martyr som har gått i døden for Kristi skyld, komme frem fra disse dystre grottene. Men Jesu vitner holdt fast på troen midt under de frykteligste forfølgelser. De manglet endog det aller nødvendigste. De måtte unnvære sollyset og holde til i mørke, men gjestmilde jordhuler.