Lysten til å ligne verden trenger seg inn overalt i kristenheten. I en preken holdt i London, ble det tegnet et mørkt bilde av det åndelige forfall i England: «Det blir stadig færre rettferdige på jorden, og ingen bryr seg om det. Bekjennende kristne i alle menigheter elsker verden, følger dens skikker, liker å ha det makelig og trakter etter ære. De er kalt til å lide med Kristus, men tåler ikke engang å bli irettesatt. Frafall, frafall, frafall står det skrevet over kirkedørene. Dersom de visste det eller følte det, var det håp, men akk! de roper: «Vi er rike, vi har overflod og mangler ingen ting.»17