Dette var andre gang at en sterk og godt rustet hær av tapre soldater fra de mektigste land i Europa flyktet uten sverdslag for hæren fra en liten og svak nasjon. Det var en åpenbaring av guddommelig makt. Invasjonshæren ble grepet av overnaturlig panikk. Han som ødela faraos hær i Rødehavet, som drev midjanittene på flukt for Gideon og hans tre hundre menn, og som på en eneste natt gjorde det av med den stolte assyrerhæren, hadde enda en gang grepet inn og stanset en erobrer. «De skal rammes av redsel, de som ikke kjente til frykt. For Gud skal strø ut knoklene av dem som fylker seg mot deg. Du lar dem bli til skamme. Ja, Gud har forkastet dem.»25