Uforberedt til å møte Satans angrep
Peters fall var ikke et øyeblikks verk. Det skjedde gradvis! Selvtillit forledet ham til å mene at han var definitivt frelst. Deretter gikk det skritt for skritt nedover med ham. Til slutt var han beredt til å fornekte sin Mester. Vi er aldri trygge når vi setter vår lit til selvet, eller når vi føler allerede i dette livet at vi er immune mot fristelser. De som tar imot Frelseren, kan erfare en omvendelse som er ekte nok. Men de bør likevel aldri læres opp til å si eller føle at de er frelst. Dette kan være misvisende. Riktignok bør alle læres opp til å nære håp og tro. Men selv når vi gir oss selv til Kristus og vet at han tar imot oss, er vi ennå ikke utenfor rekkevidde av fristelse. Guds Ord erklærer: "Mange skal bli renset og tvettet og lutret."' Bare den som holder ut i fristelse, skal få livetss krone.' Noen tar imot Kristus. Men så sier de i sin første selvsikkerhet: "Jeg er frelst." Disse står i fare for å nære en falsk tillit, nemlig tillit til selvet. De taper sin egentlige svakhet av syne. De glemmer sitt stadige behov for guddommelig styrke. De er ikke beredt til å møte Satans angrep. Under fristelsen faller mange liksom Peter ned i syndens laveste dyp. Vi er blitt advart på denne måten: "Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!>}1O Vår eneste trygghet ligger i en stadig mistillit til selvet, en stadig avhengighet av Kristus.