Ikke noe menneske kan av seg selv innse sine feil. "Hjertet el mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem skjønner seg på det?” Leppene kan uttrykke en fattigdom i sjelen som hjertet ikke vil være ved. Vel kan en tale til Gud om å være fattig i ånden. Men samtidig kan hjertet faktisk svulme av innbilsk stolthet over den overlegne grad av ydmykhet og den opphøye de rettferdighet en mener seg å være i besittelse av. Bare på en måte kan en virkelig kunnskap om selvet oppnås: Vi må se Kristus. Det er uvitenhet om ham som gjør menneskene så struttende selvgode i sin egen rettferdighet. Når vi dveler ved hans renhet og fremragende egenskaper av alle slag, da skal vi få se vår egen svakhet og fattigdom, våre egne skavanker slik de egentlig er. Vi vil se oss selv som fortapte og uten håp, kledd i selvrettferdighetens klær akkurat som en hvilken som helst annen synder. Vi skal da komme til å fatte en ting: Blir vi en gang frelst, så vil det så visst ikke være på grunn av vår egen godhet, men utelukkende ved Guds uendelige nåde. Tollerens bønn ble hørt fordi den uttrykte en avmaktsfølelse som strakte seg ut for å gripe fatt i allmakten. For tolleren var selvet ikke annet enn skam. Slik må det ses av alle som søker Gud. Ved tro - en tro som gir avkall på all selvtillit - må den trengende i sin bønn gripe tak i den uendelige makt.