Et liv som preges av Herrens frykt, vil ikke bli et liv i sorg og mørke. Det er når Kristus er borte at blikket blir trist og livet en ørkenvandring. De som er fylt med selvopphøyelse og egenkjærlighet, føler ikke behov for en levende, personlig forening med Kristus. Den som ikke har falt på Klippen, føler seg stolt og selvgod. Menneskene ønsker seg en religion full av verdighet. De syntes om å ferdes på en livs vei som er bred nok til å gi rom for alle deres vanlige egenskaper. Deres egenkjærlighet og trang til popularitet og ros stenger Frelseren ute fra hjertet. Men uten ham blir det bare trist og mørkt der inne. Får derimot Kristus bo i sjelen, blir han et kildespring av glede. For alle som tar imot ham, blir gleden selve grunntonen i Guds Ord.