Du aner vel - om enn ganske ufullkomment - at din vesentlige funksjon for tiden begrenser seg til å "oppta jorden". Det el en forferdelig tilstand. Men i sin barmhjertighet har Gud likevel ikke hogd deg ned. Han ser ikke med kjølig saklighet på ditt tilfelle. Han vender seg ikke bort fra deg i likegyldighet. Han overlater deg ikke følelsesløst til din undergang. Idet han ser på deg, roper han med sorg i hjertet, akkurat som han for mange hundre år siden ropte til det jødiske folket: "Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, og la deg fare, Israel? ... Jeg vil ikke følge min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud og ikke et menneske." Den medynksfulle Frelseren siel om deg: Spar det ufruktbare treet dette året også. Jeg vil grave omkring det og legge gjødning på.