Tilhørerne fortalte Jesus om en hending som nylig hadde skaket opp sinnene. Noen av forholdsreglene satt i verk av Pontius Pilatus, landshøvdingen i Judea, hadde vakt anstøt blant. folket. Det hadde funnet sted en folkeoppstand i Jerusalem, og Pilatus hadde prøvd å slå denne ned med makt. Ved en anledning hadde soldatene hans til og med trengt inn på tempelets enemerker. Her hadde de hogd ned noen galileiske pilegrimer nettopp som disse var i ferd med å slakte offerdyrene sine. Jødene betraktet ulykker som en guds dom felt over enkeltindivider som følge av deres synd. De som fortalte om denne voldshandlingen, gjorde det med en hemmelig tilfredsstillelse. Dem selv var det jo gått mye bedre i livet. Dette ble tatt som bevis på at de var mye bedre mennesker. Det var derfor de nøt så mye større yndest hos Gud enn galileerne ved tempelet. De tvilte ikke på at de siste hadde fortjent sin straff. Nå ventet de også å høre fra Jesu munn fordømmende ord om mennene fra Galilea. Kristi disipler våget ikke riktig å uttale seg om dette før de hadde hørt hva Mesteren mente. Han hadde allerede gitt dem noen ganske spesielle lærdommer når det gjaldt å felle dom over andre folks karakterer og måle ut straff i samsvar med ens egen innskrenkede dømmekraft. Ikke desto mindre skulle de nå gjerne ha hørt Kristus fordømme vedkommende galileere som syndere framfor andre. Stor var derfor deres forbauselse da de hørte svaret.