Kristi tilhørere kunne ikke ta feil av hvem disse ordene var myntet på. David hadde sunget om vintreet som var brakt ut fra Egyptens land. Jesaja hadde sagt: ”Vingården til Herren, Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen, som var hans lyst og glede."' Den slekt som Frelseren var kommet til, ble fremstilt ved fikentreet i Herrens vingård. Den hadde vært innenfor kretsen av hans særskilte omsorg og hans helt spesielle velsignelse. Guds planer med sitt folk og de herlige mulighetene som vinket dem i møte, var blitt fremstilt i følgende vakre ordelag "De skal kalles rettferds mektige trær, som Herren selv har plantet for å vise sin herlighet." Den døende Jakob hadde under Åndens inspirasjon sagt dette om sin kjæreste sønn: "Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; greinene klatrer opp etter muren." Og om hans fars Gud sa han videre: "Han hjelpe deg, ... han signe deg med signing fra himmelen oventil, med signing fra havdypet der nede."' Slik hadde altså Gud plantet Israel som et godt vintre ved livets kilder. Han hadde anlagt vingården "i en fruktbar bakke". Han hadde "renset den for stein og plantet edle vintrær i den.”