Ved den store festmiddagen fremstiller Kristus de velsigner, sene han byr menneskene gjennom sitt glade budskap. Han er faktisk selv den store festgaven som bys fram for gjestene. Han er det brødet som kommer ned fra himmelen. Fra hans egen person flyter det formelig ut strømmer av frelse. Herrens budbærere hadde tidlig kunngjort for jødene når og hvordan Kristus skulle" komme. De hadde pekt på Kristus som det "Guds Lam, som bærer verdens synd". I det gjestebudet Gud arrangerte for dem, bød han dem den største gave himmelen overhodet kunne gi, en gave som overgår all menneskelig beregning. Det var Guds kjærlighet som hadde dekt det strålende festbordet. Det var den som hadde sørget for et bugnende vell av gode ting. "Den som spiser av dette brød," sa Kristus, "skal leve til evig tid."'