Så førte Herren Israel opp fra Egypt. Her viste han igjen sin makt og sin barmhjertighet. Hans mirakuløse verk med å fri dem ut fra trelldomsåket og måten han ledet dem på under reisen gjennom ørkenen, skulle ikke gagne bare dem. Nei, det skulle også være en anskuelsesundervisning for de omliggende nasjonene. Herren åpenbarte seg som en Gud hevet over alle menneskelige autoriteter og uendelig større enn all menneskelig storhet. Tegnene og undrene han gjorde for sitt folks skyld, viste hans suverene makt over naturen og over de aller mektigste blant dem som ba til denne naturen. Gud gikk gjennom det stolte Egypt som han en gang vil gå gjennom jordens riker nå i historiens siste dager. Under ild og storm, jordskjelv og død, løskjøpte den store Jeg Er sitt folk. Han tok dem ut av trelldommens land. Han førte dem gjennom "den store, uhyggelige ørkenen, hvor det var giftslanger og skorpioner, gjennom et uttørret land hvor det ikke var vann.” Han lot vann velle fram for dem ut av selve klippen, og "lot det regne manna til føde for dem, ga dem korn fra himmelem>lO "Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vern mot ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var med ham."" Slik førte han altså jødefolket til et sted hvor de kunne være i hans umiddelbare nærhet. De skulle riktig bo under den Høyestes skygge.