Husbonden velger seg ut et stykke land i ørkenen. Han gjerder der det inn, rydder det og dyrker det. Så planter han utsøkte vinranker på det og venter en rik høst. Denne jordeiendom men danner en overlegen kontrast til det udyrkede villnisset. Han venter at den nå skal gjøre ære på hans navn ved å oppvise håndgripelige resultater av all omsorg og alt strev han har hatt med å dyrke den. Slik hadde Gud valgt seg ut et folk blant verdens mange. Dette skulle nå øves opp og undervises av Kristus selv. Profeten sier: "For vingården til Herrens, Allhærs Gud, det er Israels hus, og folket i Juda er hagen." Dette folket hadde Gud utstyrt med store privilegier. Han hadde øst velsignelser ut over dem, og han så fram til at de skulle ære ham for dette ved å bære frukt. De skulle legge for dagen hans rikes prinsipper. Midt i en fallen og fordervet verden skulle de representere Guds karakter.