Presten og levitten hadde vært i tempelet for å tilbe. Det var en tempeltjeneste innsatt av Gud selv. Å ha del i denne tjenesten var et stort og opphøyd privilegium. Presten og levitten følte at når de var blitt beæret i den grad, måtte det være under deres verdighet å yte hjelp til et ukjent, lidende menneske ved veikanten. Slik ringeaktet de den spesielle anledningen Gud hadde gitt dem som hans representanter til å velsigne et medmenneske.