Det finnes dem som ville anse det uforenelig med deres verdighet å gjøre tjeneste for en lidende menneskehet. Mange sel med likegyldighet og forakt på dem som har ødelagt sitt legeme, lagt sjelens tempel i ruiner. Andre forsømmer de trengende ut fra et annet motiv. Vi er engasjert i Kristi sak, tenker de. I hans navn bygger vi opp et verdig foretagende. Og i denne sublime følelsen av å være administratorer i et stort verk kan de da virkelig ikke nedlate seg til å ofre oppmerksomhet på slike detaljer som behovene hos trengende og nødstedte privatpersoner. Hovedsaken for dem er jo å fremme det store verket. For at dette skal gå uhindret, kan en til og med finne det nødvendig å undertrykke de fattige. En lar dem være under harde og prøvende livsforhold, berøver dem deres rettigheter og ignorerer deres nød. Alt dette finner en å være i sin orden. Og forsvaret er følgende: Det skjer for å fremme Kristi sak.