Som så mange i dag var Paulus før sin omvendelse trygg i den religion som var en arv fra fedrene. Men grunnlaget for hans trygghet var en løgn. Det var en tro uten Kristus, for han stolte på former og seremonier. Hans nidkjærhet for loven hadde ingen forbindelse med Kristus og var derfor verdiløs: Han påstod at han var uklanderlig i sin overholdelse av loven, men han ville ikke ha noe å gjøre med Kristus som gav loven verdi. Han var sikker på at han hadde rett. Han sier: "Jeg mente selv engang at det var en plikt av all kraft å bekjempe nasareeren Jesu navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for" (Apg 26,9.10). En tid gjorde Paulus meget vondt. Samtidig trodde han at han gjorde Gud en tjeneste, for han sier at han i sin vantro ikke visste hva han gjorde (1 Tim 1,13). Men hans oppriktighet kunne ikke unnskylde det han gjorde. Den gjorde ikke løgnen til sannhet.