Spørsmålet om vår personlige frelse er også avhengig av vårt samarbeid med de guddommelige makter. Gud har gitt oss moralske evner og religiøs følsomhet. Han har gitt sin Sønn som en løsepenge for våre synder, slik at vi skulle bli forlikt med Gud. Jesus levde et liv i selvfornektelse og selvoppofrelse for at vi skulle følge hans eksempel. Han har gitt oss Den Hellige Ånd til å være i Kristi sted på ethvert sted hvor hans hjelp behøves. Han bruker de himmelske representanter til å bringe guddommelig kraft som forenes med våre menneskelige anstrengelser. Men vi må ta imot Guds gave, vi må angre og tro på Jesus. Vi må våke og be, og vi må være lydige mot Guds krav. Vi må praktisere selvfornektelse og selvoppofrelse for Kristi skyld. Vi må vokse opp til ett med Kristus ved stadig å ha forbindelse med ham. Hva som helst som leder sinnet bort fra Gud for å stole på mennesker, eller for å tilpasse seg en menneskelig standard, vil hindre oss fra å samarbeide med Gud når det gjelder vår egen frelse. Herren forbød sitt folk å slutte noe forbund med hedningene, "for at de ikke skal bli en snare for dere" (2 Mos 34,12). Han sa: "For da vil de få din sønn til å gå bort fra meg" (5 Mos 7,4). Det samme prinsipp kan anvendes når det gjelder forening mellom kristne og ugudelige.