Som jeg mediterte over disse ting, følte jeg dypere og dypere hvilken synd det er å unnlate å bevare sjelen i Guds kjærlighet. Herren gjør ikke noe uten at vi samarbeider med ham. Da Jesus bad: "Far, bevar dem i ditt navn," mente han ikke at vi skulle forsømme å holde oss i Guds kjærlighet og tro. Levende for Gud, ved en levende forening med Kristus, stoler vi på løftene mens vi stadig får større styrke ved å se opp til Jesus. Er det noe som kan forandre hjertet eller rokke ved tilliten hos dem som ser hen til Frelseren og blir forandret etter hans lignelse? Skal en slik person ta hensyn til ubetydeligheter? Skal hans forestillinger kretse om selvet? Skal han tillate at småting får ødelegge den fred han har i sinnet? Den som har Kristus i sitt hjerte, vil gjerne være i godlag. Han tenker ikke noe ondt, og han er tilfreds med vissheten om at Jesus kjenner til og gjør en riktig vurdering av ethvert menneske som Kristus døde for. Gud sier: "Jeg gjør det slik at mennesker blir sjeldnere enn rent gull og folk blir mer sjeldne enn gull fra Ofir" (Jes 13,12). Dette bør tilfredsstille sjelens lengsel og gjøre oss varsomme og på vakt, alltid beredt til å tilgi andre, fordi Gud har tilgitt oss.