Under generalkonferensen i 1909 skulle det vært utført en gjerning i hjertene hos dem som var til stede, men den ble ikke gjort. Timer skulle vært brukt til hjerteransakelse. Dette ville ført til at de som var til møtene, på ny ville fått pløyd opp hjertets åker som har ligget brakk. Dette ville ha gitt dem innsikt til å forstå den gjerning som det var så viktig for dem å gjøre når det gjelder anger og bekjennelse. Selv om det ble gitt anledning til syndsbekjennelse, til hjertefølt anger og en avgjort reformasjon, ble det ikke utført noe gjennomgripende verk. Noen følte Den Hellige Ånds innflytelse og lot seg påvirke, men alle gav ikke etter for denne innflytelse. Noens tanker beveget seg på forbudte stier. Hvis alle i forsamlingen hadde ydmyket seg, ville det resultert i en vidunderlig velsignelse.