Esau var spesielt glad i en bestemt slags mat, og han hadde dyrket selvet så lenge at han ikke kunne se at det var nødvendig å gi avkall på den deilige retten som fristet ham. Han tenkte nok på det, men han gjorde ingen spesielle anstrengelser for å holde appetitten i tømme. Til sist greide appetitten å feie vekk alle andre hensyn og gjøre ham til sin slave. Han innbilte seg at han ville komme til å lide store kvaler, ja endog dø, hvis han ikke kunne få sin livrett. Jo mer han tenkte på dette, desto sterkere ble hans matlyst, og den hellige førstefødselsretten mistet til sist både sin verdi og sin hellighet for ham.