Men Johannes tilbrakte ikke livet i ørkesløshet, i asketisk tungsinn eller i egoistisk isolasjon. Når det falt seg slik, drog han ut for å være sammen med andre, og han var alltid interessert i det som foregikk i verden omkring ham. Fra sitt stille tilfluktssted fulgte han med i begivenhetenes utvikling. Med et blikk som var opplyst av Guds Ånd, studerte han menneskenes natur så han kunne vite hvordan han skulle nå dem med budskapet fra himmelen. Kallet lå tungt på ham. I ensomhet prøvde han ved ettertanke og bønn å hente styrke til den livsgjerning som lå foran ham. Selv om han oppholdt seg i ødemarken, var han ikke fri for fristelse.