Den væren som ved guddommelig forsyn var skaffet til veie i Isaks sted, var for Abraham et symbol på ham som skulle dø for menneskenes synder. Gjennom Jesaja gjorde Den Hellige Ånd bruk av det samme bilde da han profeterte om forløseren: «Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes.» Og «skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham».2 Men Israels folk hadde ikke forstått innholdet i dette. Mange av dem betraktet ofringen nesten på samme måte som hedningene så på sine ofre - som gaver de kunne formilde Guddommen med. Gud ville lære dem at det som forsoner dem med ham, kommer fra hans egen kjærlighet.