Siden kunngjøringen lød til slangen i Eden: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt,»1 hadde Satan visst at han ikke hadde absolutt rådighet over verden. Det fantes en kraft som virket i mennesket, og som motsatte seg hans herredømme. Med intens interesse gav han akt på de ofringene som Adam og hans sønner brakte. I disse seremonielle handlinger så han et symbol på fellesskap mellom jorden og himmelen, og han satte seg fore å ødelegge det. Han fremstilte Gud i et falskt lys og mistolket de forordninger som pekte til gjenløseren. Menneskene ble ledet til å frykte Gud fordi de trodde at han fant glede i at de ble tilintetgjort. De ofringer som skulle ha åpenbart hans kjærlighet, ble i stedet brakt for å stille hans vrede.