Som i et lynglimt åpenbarte Jesu ord det som fantes i denne mannens hjerte. Han skjønte at han søkte Jesus av egoistiske grunner, og hans vaklende tro stod klart for ham. I dyp fortvilelse innså han at hans tvil kanskje ville koste sønnen livet. Han visste at han stod overfor en som kunne lese tankene hans, og som alt var mulig for. I angst og fortvilelse ropte han: «Herre, kom - før gutten min dør!» Hans tro grep fatt i Kristus likesom Jakob gjorde da han i sin kamp med engelen ropte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!»1 |