Borte fra sine venner og sin slekt måtte den spedalske bære sykdommens forbannelse. Det var hans plikt å kunngjøre sin egen elendighet. Han måtte flenge klærne og rope ut for å advare alle om å flykte fra hans smittefarlige nærhet. Ropet «Uren! Uren!» lød med sorgfull stemme fra den utstøtte stakkaren. Det var et signal som ble hørt med frykt og vemmelse.