Guds Sønn følte meget sterkt det fiendskap som var tent i menneskers hjerter mot evangeliet, og det føltes aller verst for ham i hans eget hjem. Han selv var fylt av velvilje og kjærlighet, og han satte pris på vennlighet og hensynsfullhet i familiekretsen. Brødrene hans ville at han skulle rette seg etter deres meninger, selv om det ville ha vært fullstendig i strid med hans guddommelige misjon. De så på ham som en som trengte deres råd. De bedømte ham ut fra sitt menneskelige synspunkt, og mente at hvis han bare ville tale om slike ting som de skriftkloke og fariseerne kunne godkjenne, ville han unngå den ubehagelige strid som hans ord var årsak til. De mente at han var fra seg selv når han gjorde krav på guddommelig myndighet og refset rabbinerne for deres synder. De visste at fariseerne søkte etter en anledning til å anklage ham, og de syntes han hadde gitt dem tilstrekkelig anledning til det.