Deres rop vekker Jesus. Idet det skarpe lynglimtet gjør ham synlig, ser de himmelens fred i ansiktet hans. Blikket hans uttrykker selvforglemmende, øm kjærlighet. Vendt mot ham roper de av all kraft: «Herre, frels! Vi går under!» Aldri har noe menneske upåaktet sendt opp dette ropet. Idet disiplene griper årene for å gjøre en siste anstrengelse, reiser Jesus seg opp. Han står midt mellom disiplene mens stormen raser, bølgene slår inn over dem, og lynglimtene lyser opp ansiktet hans. Han løfter armene, som så mange ganger hadde vært opptatt med barmhjertighetshandlinger, og sier til den opprørte sjøen: «Stille! Vær rolig!»