Da de ti spedalske kom til Jesus for å bli helbredet, bød han dem gå og vise seg for presten. På veien dit ble de helbredet, men bare en vendte tilbake for å takke ham. De andre gikk sin vei og glemte ham som hadde gjort dem friske. Hvor mange det er som gjør det samme nå! Herren virker hele tiden til gagn for menneskeheten. Han lar oss stadig få del i sine rike gaver. Han reiser opp de syke som vansmekter på sitt leie, og han frir mennesker fra farer som de ikke ser. Han sender engler fra himmelen for å frelse dem fra ulykker, for å beskytte dem «for pest som sniker seg fram i mørket», og «for sott som herjer ved middagstid». Men det gjør ikke noe inntrykk på dem. Alle himmelens rikdommer har han gitt for å gjenløse dem. Likevel bryr de seg ikke om hans store kjærlighet. Ved sin utakknemlighet lukker de sinnet for Guds nåde. «Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken.»2