Fiendskapet mot evangeliet ville bli så bittert at man ikke ville ta hensyn til selv de ømmeste jordiske bånd. Kristi disipler ville bli forrådt av sine egne familiemedlemmer, og mange ville måtte bøte med livet. «Dere skal hates av alle for mitt navns skyld,» sa Jesus. «Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.» Samtidig påla han dem ikke å utsette seg for unødig forfølgelse. Selv forlot han ofte et virkefelt og tok fatt et annet sted for å unngå dem som stod ham etter livet. Da han ble forkastet i Nasaret, og hans egne bysbarn prøvde å drepe ham, drog han til Kapernaum. Folket der «var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet».6 Disiplene skulle derfor ikke miste motet på grunn av forfølgelse, men dra til steder der de fortsatt kunne arbeide for å frelse mennesker.