I nærheten av Betsaida ved den nordre enden av sjøen, var det et øde område det der på denne tiden var vårgrønt og vakkert. Dette var et kjærkomment tilfluktssted for Jesus og disiplene. De gikk i båten og satte over sjøen til dette stedet. Her ville de kunne være borte fra ferdselsveiene og byens mas og uro. Naturomgivelsene var i seg selv en hvile, en behagelig avveksling for sinnet. Her kunne de lytte til Kristi undervisning uten å måtte høre på de skriftlærdes og fariseernes anklager. Her kunne de ha noen deilige dager sammen med Jesus. |