De skriftlærde mente at religionsutøvelse krevde hvileløs aktivitet. De var avhengige av en eller annen ytre handling for å vise sin overlegne fromhet. Men dermed skilte de seg fra Gud og bygde sin fromhet på selvgodhet. Den samme fare eksisterer fremdeles. Når aktiviteten øker, og menneskene har fremgang i sin gjerning for Gud, kan de lett komme til å sette sin lit til menneskelige planer og metoder, og til å be mindre og ha mindre tro.